Sjå kjelda til Romsdaling

:<small>''Denne artikkelen handlar om ''språkforma'' romsdaling. For ''personar'' frå landskapet [[Romsdal]], sjå '''«[[Romsdalingar]]»'''.''</small>
----
{{innhald høgre}}
<onlyinclude>'''[[Romsdaling]]''', òg kalla ''romsdalsmål'', ''romsdalsdialekt'' og ''romsdalsk'', er den tradisjonelle dialekten i landskapet [[Romsdal]] i [[Møre og Romsdal fylke]] &mdash; det vil seie i romsdalskommunane med unntak av eldre mål på [[Eidsøra]] og lengst nord på [[Hustad]]. Dialekten har mykje felles med [[trøndsk]], [[nordaustlandsk]] og sørlig [[nordnorsk]] i ''[[fonologi]]ske trekk'', slik som [[tjukk l]] (berre av historisk ''l'') og [[apokope]] av fleirstavingsendingar (''hęstaņņ, skåłiņņ''); og dessutan i [[morfologi]]ske trekk som olike endingar i obestemt fleirtal av sterke og svake hokjønsord (''fíre tause, fęmm víso''). I ordskatten heng romsdaling i alt vesentlig ihop med trøndsk.<ref>Kart nr. 15 i {{Bandle 1984}}</ref> Samtidig har dialekten klåre fellestrekk med [[sunnmøring]] og [[fjordamål]] i det at infinitiven og svake hokjønsord de fleste plassane ender på ''-e'' (''å vare, å éte, å komme, å bende, å hęlse; ei veke, ei víse'') og i det at endingsvokalen i bestemt fleirtal av svake hokjønsord er svekka dei fleste plassane (''vísn'' (‘visene’), ''bøttn'' (‘bøttene’), ''veken'' (‘vekene’)). Frå nabodialekten [[nordmøring]] skil romsdaling seg særlig ut ved hyppig svekking av ''-a'' (og stundom ''-o'') til ''-e'', ved lange former i historiske ''-ja''-infinitivar og ved fleire regelrette presensformer (''gjęng, stęnn'') der nordmøring (og eikesdaling og moldedialekt) har nyare former (''går, står'').</onlyinclude>

=== Om skrivemåten her ===
Skrivemåten er i utgangspunktet etymologisk, med diakritiske tekn (aksent over, kvist under) og ekstrabokstavar for å markere uttale. Lange, tronge vokalar er markert med akutt aksent (''fór'', ''hús''). Aksentar tyder ''ikkje'' nødvendigvis at vokalen har hovudtrykket i ordet. Opna vokalar er markert med kvist under (''hęst'', ''stǫkk''). I fall der opninga av ''o'' varierer, står vokalen omarkert: ''veko''. [[Tjukk l]] er markert med skråstrek gjenom: ''ł''. Palataliserte dentalar er markert med komma under: ''båtaņņ'', ''baļļ''. For å markere ihoptrekt ''ei'' og ''øy'' blir det skreve ''æ'' (for ei) og ''ö'' (for øy). Mange plassar er det samenfall mellom ''æ'' og ''ö'' så vel som mellom ''í'' og ''ý''.

Bratt tonelag (tonem 1, inkludert i ord med stavingsberande konsonant (''bí’ln, brí’sn''); og i Eikesdalen kanskje [[cirkumfleks]]) blir markert med ein apostrof rett etter den trykksterke vokalen. I alle andre fall blir ord med meir enn ei staving uttala med flatt tonelag (tonem 2): ''bíla, vare, váre, grísn''.

== Klassifikasjon ==

Konvensjonelt har romsdaling vorte klassifisert under [[nordvestlandske e-mål]] dei siste hundre åra, men går vi nøyare inn på målmerka og ordskatten, så viser det seg snart at dette gjev eit lite presist totalinntrykk av dialekten. Romsdalsdialekten står i ei mellomstilling mellom nordvestlandske e-mål, [[trøndsk]] og [[midlandsmål]] &mdash; noko som òg passar godt med den geografiske plasseringa mellom {{dem}}.

=== Trøndske trekk ===

==== Utjamning ====
Det finst {{nån}} få ord i romsdalsdialekten som tyder på tidlegare jamvektsmål med utjamning. Ordet ''(å) vare'' (‘(å) vara’; Eikesdalen: ''(å) vara'' som på Nordmør) er eit slikt ord. I det fallet er det likevel mulig at posisjonen mellom ''v'' og ''r'' kan ha spela inn, og former som ''å vara'' og ''å va'' blir bruka langt utom utjamningsområdet, inkludert på [[helgelending|Helgeland]] og i [[rogalandsmåla|Rogaland]]. Eit klårare eksempel er ordet ''(å) bare'' (‘(å) bora’),<ref>''“Kva du vell mæ navar? I vell bare slē`e.”'' (Rypdal 1929, s. 48.)</ref> som heng samen med den [[nordmøring|nordmørske]] forma ''bara''.

=== Midlandske trekk ===
Bevart kortstaving i ord med kort rotvokal + kort konsonant er enno ganske utbreidd i Romsdalen. Dét trekket finst òg på deler av [[Nordmør]], men er mykje meir konsekvent halde på i nordenden av [[Gudbrandsdalen]]. Manglande palatalisering ved historisk ''nd'' (''ónnde'' (‘under’), ''venn'' (‘vind’), ''stønn'' (‘stund’)) er svært vanleg, særlig i indre strøk (og dessutan i [[Sunndalen]] på [[Nordmør]]).

Den ikkje-palatale endingskonsonanten i dativ eintal og bestemt form fleirtal av svake hokjønsord i det meste av Romsdalen ser vi òg delvis i Nord-Gudbrandsdalen (''vísun ~ vísøn ~ vísøyņņ''). Overgangen frå ''u'', truleg via ''ø'', til ''e'' samsvarar bra med øvrig hyppig senking av historisk korte vokalar före ikkje-palatale konsonantar i romsdalsdialekten (''venn'' (‘vind’), ''stønn'' ~ ''stónn'' (‘stund’)) og bør dermed truleg sjåast som ein felles tendens med Gudbrandsdalen heller som samsvar med dei meir fonologisk olike formene i sunnmørsdialekten (''vísiņņe ~ víseņņe'').

=== Nordvestlandske trekk ===
Dei nordvestlandske trekka i romsdalsdialekten er først og fremst trekk som er felles med [[sunnmøring]]. Trekka det dreier seg om er først og fremst gjenomført e-ending i infinitiv (''å kom(m)e, å éte, å hæte'') og i obestemt form av svake hokjønsord (''ei veke, ei víse''). Eit anna nordvestlandsk trekk kjenner vi att i sporadisk runding av ''a'' före ''ng'' i enkelte ord (''mǫnge'' ~ ''mange'' (‘mange’)). Andre enkeltord som er felles med vestnorsk inkluderer ''då'' (‘da’) og [[presens]]former som ''gjęng'' (‘går’), ''stęnn'' (‘står’) og ''fłér'' (‘flår’).

== Fonologi ==

== Morfologi ==

=== Pronomen ===

==== Personlige pronomen ====
Det mest kjente trekket ved dei personlige pronomena i romsdalsdialekten er 1. person eintal nominativ ''i'' ('eg') &mdash; ei form som òg er vanleg i [[Lesja]] i [[Gudbrandsdalen]] og i [[Sunndalen]], [[Eide]] og delvis på [[Averøy]]a på [[Nordmør]]. Eit anna generelt kjennetekn er forma ''dæ'' ('dei') i 3. person fleirtal nominativ, akkusativ og dativ &mdash; noko som viser fellesskap med [[sunnmøring|sunnmørsk]] ''dęi'', men står i motsetning til [[nordmøring|nordmørsk]] ''dęm'' og [[gudbrandsdalsmål]] ''døm''.

I første person fleirtal nominativ blir forma ''mé'' ('vi') bruka dei fleste plassane. På [[Hustad]] blir forma ''ví'' bruka, som på det meste av [[Nordmør]], medan ''ås'' blir noko bruka øvst i [[Raumadalen]].

=== Substantiv ===

==== Hannkjønnsord ====

{| border="1" cellspacing="0" cellpadding="5" align="right" style="margin-left:10px" |
! colspan ="3" |
Eintal
! colspan ="3" |
Fleirtal
|- valign="top" |
!
Obestemt<br/>''Obunde''
! colspan="2" |
Bestemt<br/>''Bunde''
!
Obestemt<br/>''Obunde''
! colspan="2" |
Bestemt<br/>''Bunde''
|-
!
&nbsp;
!
[[nominativ|n.]]/[[akkusativ|a.]]
!
[[dativ]]
!
&nbsp;
!
[[nominativ|n.]]/[[akkusativ|a.]]
!
[[dativ]]
|-
|
båt
|
bå’tn
|
bå’ta
|
båta
|
båtaņņ
|
båtǫ
|-
|
labb
|
la’bben
|
la’bba
|
labba
|
labbaņņ
|
labbǫ
|-
|
stǫkk
|
stǫ’kkjiņņ<br/>(stǫ’kkjen)
|
stǫ’kkja
|
stǫkka
|
stǫkkaņņ
|
stǫkkǫ
|-
|
grís
|
grí’sn
|
grí’sa
|
gríse
|
grísiņņ<br/>(grísn)
|
grísǫ
|}

===== Sterke hannkjønsord =====
Hovudregelen er at sterke hannkjønsord får ''a''-ending i obestemt fleirtal. Eintalsformene varierer etter utlyden i grunnordet: Ord med dentalutlyd får ''-n'' (''bå’tn, gú’tn, pła’ssn''); ord med labialutlyd får ''-en'' og ord med velar utlyd får ''-ʲiņņ'' i akkusativ/dativ eintal (''stǫ’kkjiņņ, ve’ddjiņņ, ve’ngjiņņ'') og ''-ʲa'' i dativ (''stǫ’kkja, ve’ddja, ve’ngja'').

Eit mindre tal sterke hankjønnsord får ''-e'' i obestemt fleirtal og ''-iņņ'' (Sandøy ''-en'') i bestemt fleirtal (''gríse, grísiņņ (grísn); veddje, veddjiņņ'').

===== Svake hannkjønsord =====

<br clear="all"/>

==== Hokjønsord ====

{| border="1" cellspacing="0" cellpadding="5" align="right" style="margin-left:10px" |
! colspan ="3" |
Eintal
! colspan ="3" |
Fleirtal
|- valign="top" |
!
Obestemt<br/>''Obunde''
! colspan="2" |
Bestemt<br/>''Bunde''
!
Obestemt<br/>''Obunde''
! colspan="2" |
Bestemt<br/>''Bunde''
|-
!
&nbsp;
!
[[nominativ|n.]]/[[akkusativ|a.]]
!
[[dativ]]
!
&nbsp;
!
[[nominativ|n.]]/[[akkusativ|a.]]
!
[[dativ]]
|-
|
sół
|
só’ła
|
só’łn
|
sółe
|
sółiņņ (só`łn)
|
sółǫ
|-
|
sag
|
sa’gja
|
sa’gjiņņ
|
sagje
|
sagjiņņ
|
sag(j)ǫ
|-
|
kjęring
|
kjęrinja
|
kjęrinjiņņ
|
kjęringa
|
kjęringaņņ
|
kjęringǫ
|-
|
veke
|
vekå
|
veken
|
veko (vekú, veke)
|
veken
|
vekǫ
|}
Merk at obestemt fleirtal av svake hokjønsord har ''-e'' i sørvest (Sandøy, mestparten av Midsund og vestdelen av Vestnes), ''-ú'' i Eikesdalen og oppi Romsdalen og ''-o/-å'' elles, der ''å''-uttalen er typisk for ytre mål og for nyare dialekt i midtre strøk.

<br clear="all"/>

==== Nøytrumsord ====

=== Verb ===

== Geografisk variasjon ==

=== Eikesdalen ===
Dialekten i [[Eikesdalen]] er typisk for romsdalsdialekten på mange vis, men har ein del arkaiske trekk. Såleis er det enno a-infinitiv med kort eller förlenga vokal i ein del verb med historisk kort rotstaving i eldre dialekt (''å vęta, å lęsa, å søva, å fara, å gręva'') så vel som i ein del enkeltverb med historisk langstaving der nordmøring òg har a-infinitiv (''å æga, å ligja''), og infinitivar med historisk ''-ja'' har tradisjonelt apokope på trøndsk vis (''å sæ, å fęrtę:ł, å lęgg, å spǿr, å smǿr''). Apokope på trøndsk vis er det òg i infinitivane ''å gję:r, å lęt''. Merk likevel at verb av ''kaste''-typen {{allveg}} får ''-e'' i infinitiv: ''å spęle, å bore''.

Apokope er mykje gjenomført i komparativ av adjektiv i eldre dialekt: ''fínar, ęnklar, stǿr''.

Som i [[nordmøring]] er velare konsonantar behaldne i dativ eintal og fleirtal av svake hannkjønsord (''hagå, skuggå, bakkå''). I eldre dialekt er den obestemte fleirtalsendinga i svake hokjønsord ''-ú'' (''mǫnga bøttú, mǫnga vekú'') som øvst i sjølve [[Raumadalen]] og i deler av Gudbrandsdalen, men i etterkrigsgenerasjonen er denne endinga utskifta med ''-e'' (''mǫnge bøtte, mǫnge veke'').

Der andre romsdalsmål har adjektivendinga ''-ete'' (''rótete''), har eikesdalsdialekten tradisjonelt den trøndske og nordnorske endinga ''-ott'' (''rótott, kłęppott'').

I pronomena følgjer Eikesdalen hovudsakleg romsdaling elles, og det heter ''í šló mé'' (som elles i Romsdal og dessutan i [[Sunndalen]] og [[Lesja]]) og ''mé šló oss'' (som elles i Romsdal) heller enn ''é šló mé'' (som i [[Øksendalen]]) og ''oss šló oss'' (som i Lesja og Sunndalen) eller ''ví šló oss'' (som i Øksendalen, på Eidsøra og elles på det meste av Nordmør).

Lenger ut langsmed [[Eikesdalsvatnet]] er dialekten meir lik vanleg romsdaling, inkludert obestemt fleirtal ''vekó'' med trong ''o''-uttale. Den kløyvde infinitiven blir likevel noko bruka der òg.

=== Hustad, Fræna og Bud ===

=== Sandøy ===

=== Molde bymål ===
[[Moldedialekt]] er eit typisk distriktsbymål med visse grunntrekk felles med romsdaling allment, men med ei generell förenkling av systemet. Eitt av dei grunntrekka er e-ending av verb i infinitiv og av svake hokjønsord, som er nesten heilt gjenomført, med berre med unntak av verbet «å gjera», der dei fleste har bortfall av endevokal og seier ''å gjør''.

Mange av trekka i moldedialekten er for øvrig felles med [[kristiansundsdialekt]]en og med meir eller mindre påverkning frå landsdelssentrumet [[Trondheim]] &mdash; slik som ''dęm'' (felles med Krs. og Trh.) for vestnorsk ‘dei’ (romsdalsk ''dæ''), ''dęmmers'' (felles med Trh.) for nordmøring ‘deras’ og vestnorsk ‘deira’ (romsdalsk ''dæra'') og förenklinga av substantivbøyinga til ''-a''/''-an'' i fleirtal av mesta alle hann- og hokjønsorda (felles med nyare dialekt i Trh.).

[[Dativ]] manglar heilt i sjølve bymålet. 

Det er lite palatalisering av velarar i innlyd, mesta berre i orda ''ikkje'', ''mykkje'' og ''bikkje''. 

Diftongane ''ei/øy/au'' er i hovudsak bevart, tydelige og ikkje monoftongisert (''éi héil øy mé lęuse stéina'' (ei heil øy med lause steinar)). Men blant anna desse orda har derimot klar monoftong med ''ǿ'': ''hǿre, hørsel, kjǿre; drømme, drømm, strømme strømm, glømme, glømsel'' (evt. ''glęmme, glęmsel''), ''gjømme, gjømsel'' (evt. ''gjęmme, gjęmsel''), ''trøtt'' (evt. ''trętt'') og ''lǿk''. 

Alle hokjønsorda har ''-a'' i bestemt form eintal, og både hannkjøn og hokjøn har i hovudsak endinga ''-a'' i obestemt form fleirtal og ''-an'' i bestemt form fleirtal: ''Maŋe sęua, alle sęuan.'' (Mange sauer, alle sauene).  

Alle sterke verb med éi staving i infinitiv får «halvsvak» bøying, som i ''gjí - gjír - gá(v) - gjitt'', ''lá - lár - lót - latt'' eller ''tá - tár - tók - tatt''. Sterke verb med fleire stavingar i grunnforma får derimot oftast sterk bøying: ''kǫmme - kjęmm - kǫmm - har kǫmme'', ''fęre (fare) - fęr (fer) - fór - har fóre'', ''sǫve - sǿv - sǫv - har sǫve'', ''fłýge - fłýg - fłęug - har fłǿge'' (fłòge). 

I Molde seier dei ''da'' der romsdalske bygdamål generelt har ''då''. 

Vidare er det olikheiter i dei personlige pronomena i fleirtal. Der det meste av romsdaling elles har ''mé'', har moldedialekten ''ví''. I andre person fleirtal har bygdamåla ''dé'', ''dǫkkǫ'' og ''dǫkkǫ sin'' i høvesvis subjekts-, objekts- og eigeform. I Molde seier dei ''dǫkker'', ''dǫkker'' og ''dǫkkers''. I tredje person fleirtal heiter det ''dęmm'', ''dęmm'' og ''dęmmers'' i Molde, medan bygdamåla har formene ''dæ'' (dei), ''dæ'' (dei) og ''dæra'' (deira).

''Å bli'' blir bøygd ''błí - błír - błéi - błitt'' i Molde, medan bygdamåla varierer mellom slik bøying (men med monoftongisering av éi til æ i ''błæ'') og kløyvd bøying (''błí - błí - vart - vǫrte'').

== Fotnotar ==
{{reflist|1}}

== Litteratur og kjeldor ==
* {{Austigard 1995}}
* {{Grøtta 2005}}
* {{Rypdal 1929}}
* {{Sandøy 1982}}

{{Q}}
[[kategori:Romsdal]]
[[kategori:nordvestlandske e-mål]]