Fag:Religion og livssyn
Frå Alnakka.net
estetiske fag • matematikk/naturfag • samfunnsfag • religion/livssyn • språk/litteratur
engelsk • hebraisk • kroppsøving • mat og helse • matematikk • musikk • naturfag • norsk • spansk • tysk
Jødekakor (nyn./bm. jødekaker; da. jødekager; sv. judekakor) eller jødebrød (sv. judebröd) er det vanlege namnet på ei gruppe småkakor med sefardisk opphav i skandinavisk kokekunst. Da sefardiske kryptojødar fann vegen frå Spania og Portugal til Nord-Europa kring 1600- og 1700-talet, tok dei med seg element av iberisk sefardisk kultur — inkludert sefardisk (jødisk) og arabisk (muslimsk) kokekunst med sin bruk av sukker i tillegg til meir utbreidde søtstoff som honing og ymse typar fruktsirup. Eitt av dei elementa var småkakor baka med piska egg, sukker og vegetabilsk olje (for eksempel olivenolje) som basis. Karakteristisk for desse sefardiske småkakone er òg at det er minimalt med væske i dem. Les meir … Abigail Rebecca Samuda (f. 24. april 1810, d. 2. april 1907 i Heathcroft i London), oftast omtala som A.R. Samuda, Abigail Samuda eller berre Miss Samuda, vart fødd som eldste barnet ått Simha (Joy) de Hananel Lopes Pereira alias Aguilar og Ost- og Vestindia-handlaren Abraham de Samuda. Abigail var ein ivrig kunstmålar. Ho tala fire språk flytande og etterlet seg kring 30 manuskript med omsettingar til engelsk, inkludert dei fleste verka av Heinrich Zschokke, som ho sette særleg høgt. Ho skreiv fleire dikt som vart tonsett av Emanuel Aguilar og andre. Ho dødde den 2. april 1907 i Heathcroft i London, i huset til sin gode ven og svigerson Jose de Sola Pinto, far ått litteraturvitaren Vivian de Sola Pinto. Les meir …
Solitreo eller soletreo (djudeospanjol, frå portugisisk soletrar eller asturiansk soletrear/solitrear, ‘(å) stava’) er lykkjeskrift-utgåva av hebraisk skrift som tradisjonelt blir bruka blant osmanske sefardím for å skrive djudeospanjol, ladino og hebraisk. Skrifta er visuelt sétt snarlik asjkenazisk lykkjeskrift, men er olik nok til at dei ikkje er innbyrdes förståelige. Skrifta var i vanleg bruk blant sefardím i Det osmanske riket, inkludert i det jødiske samfunnet i Ereṣ Jisraél (hovudsakleg tilsvarande vår tids Israel, Vestbredda og Gaza) langt opp mot våre dagar. I og med at Israel har gjenomført asjkenazisk lykkjeskrift som einaste standard, har antalet folk som kan lesa og skrive solitreo gått markant ner sidan begynnelsen av 1900-talet. Les meir …
Ein moské (arab. مسجد masġid) er eit muslimsk sakralbygg for bøn og koranstudium. Sentrale element i ein moské er mihrab (ei nisje i veggen som vender mot Mekka), minbar (ei troppliknande plattform nær mihrab der den religiøse ledaren ledar gudstjenestor og forrettar prekor), dikka (ei opphøgd plattform nærme atterveggen der lekfolk ledar gudstjenestor frå) og kursi (ein lesepult nærme dikka der al-Qur’ān (Koranen) blir lesen frå). Les meir …
Ein minbar (arab. منبر, minbar; pl. manābir), òg skreve mimbar, eller minber (tyrk.), òg skreve mimber, er ein prekstol som tradisjonelt finst i moskéar. Minbaren ligg normalt lengst fram i moskéen, til høgre for mihrab — nisja som viser retninga til Makkah (Mekka). Han er oftast forma som ei bratt tropp som fører opp til ei lita plattform med spisst tak der imāmen (eller ein annan ḫaṭīb — talaren under fredagsgudstjenesta eller på andre høgtidsdagar) held ḫuṭbah (preka). Ordet al-minbar ligg elles til grunn for almemmar, det vest- og sentral-asjkenaziske ordet for tebá (lesarplattform) i synagogen. Les meir …
Sikhismen er ei religiøs lære som vart grunnlagt av gurū Nānak Dēv sist på 1400-talet. Læra har geografisk opphav i Pandjāb i grenseområda mellom India og Pakistan. Sikhismen er ein synkretistisk religion med røter i islām og hinduisme, men sikhane sjølve ser på han som ein heilt ny religion. Etter gurū Nānak Dēv vidareutviklade de ni etterfølgjarane hans religionen til den forma han har i dag. Sjølve ordet «sikh» er pandjābī og betyder ‘elev’. Les meir …
Ādi Granth, oftast omtala som Sri Gurū Granth Sāhib dji, er den helige boka i sikhismen. Boka vart samla i 1604 av gurū Ardjan, den femte sikh-gurūen. Sidan 1708, da boka vart den ellevte gurūen deras, har sikhar sétt på ho som den levande kroppsleggjeringa av dei tidlegare gurūane. Namnet «Gurū Granth Sāhib» innheld tre ord som har spesielle tydingar her. «Gurū», som i opphav er eit sanskrit-ord, tyder ‘lærar’, særleg religiøs lærar. Sikhane og hinduane meiner at gu tyder ‘mørk’ og rū tyder ‘ljøs’. Ordet viser derfor at boka leier menneska frå eit liv av mørk fåkunne til Guds ljøs. «Granth» på hindi og sanskrit tyder berre ‘bok’, men sikhane tolkar det som ‘den helige boka av gurduārāene’. «Sāhib» tyder ‘venn’, ‘eigar’ eller ‘herre’ og viser her at boka er leiaren som sikhar må følgje. Les meir …
Tseine ureine (jid.) eller Tseino ureeino (Mal:Asjk.he.) (av hebr. צאנה וראינה), nån gonger kalla Kvinnebibelen, er eit jiddischspråklig bokverk frå 1616 som er inndelt etter dei parasjijjót (vekkoavsnitta) av Torá og Haftará som blir bruka i rabbinsk-jødiske gudstjenestor. Boka sett ihop bibeltekstar med ymse lærdom frå Den muntlige Toráen, inkludert talmudisk aggadá og medrásj. Tseine ureine vart skreve av rebbí Jangakób ben Jiṣ’ḥák Asjkenazí (1550–1625) frå Janowa ved Lublin i Polen). Namnet er utleda frå eit vers i Sjir hasjirím (Høgsongen) som begynner med Tseino ureeino b’nois Tsijjoin (Mal:Sef.he.: Ṣéna ur’éna, benót Ṣijjón, det vil seie ‘Gå ut og sjå, di døtrer av Ṣijjón’). Dét viser tydelig at boka var skreven for kvinnor, som på den tida og staden generelt kunne mykje mindre av det liturgiske språket hebraisk. Tittelbladet av Basel-utgåva frå 1622 viser til at kjeldone inkluderer Rasjí (1040–1105) og eksegesone av 1200-talsforfattaren Bahya ben Asher ben Halawa, så vel som talmudiske kjeldor. Les meir … Tanganít tammúz (תַּֽעֲנִית תַמּוּז, ‘tammúz-fasta’)) eller sjibngá ngasár betammúz (שִׁבְעָה עָשַׂר בְּתַמּוּז, ‘syttande tammúz’) er ein jødisk fastedag som først og fremst markerer minnet om da bymuren kring Jerusjaláim (Jerusalem) vart øydelagt före Det andre tempelet i Jerusjaláim vart øydelagt. Tanganít tammúz finn stad på 17. tammúz etter den jødiske kalenderen og markerer begynnelsen av de tre vekkone som leider fram mot den store fastedagen tisjngá beáb. Dessa tre vekkone, som òg blir kalla «ben hammeṣarím», blir rekna som ei sørgjetid, og olike jødiske gruppor har ymse skikkar som markerer den sorgfulle tida. Les meir …
Synagogen i Esslingen am Neckar låg i huset Am Heppächer 3 i Esslingen am Neckar. Bygninga var opprinnelig laugshus for vevarar og skreddarar. I 1819 vart bygninga innvigd som synagoge. Under krystallnatta natt til 10. november 1938 vart bygninga skjenda av nazistiske pøblar. Den tidlegare synagogen fungerer no som kunstgalleri. Les meir …
Jul, òg skrive jol, slik ho blir feira i Skandinavia i dag er ei synkretistisk høgtid som hovudsakleg inkluderer trekk frå den kristne kristmessa, den romerske saturnalia-festen og den norrøne jól — i tillegg til enkelte trekk frå blant anna den jødiske lysfesten hanukká. Typiske element i julefeiringa over heile verda inkluderer levande lys, festlig lag, familiesamlingar, kraftig tradisjonsmat, gjeving av og beding om gåvor og almissor, symbol som raudt og grønt, nissar, englar, stjernor og julekrybbor. Les meir …
Edøy gamle kirkje, tidlegare kjent som Edøykirkja (IPA ["e:dʌyçer̥çɔ] (NA) / ["e:dʌyçer̥çoɲ:] ~ ["e:dʌyçer̥çɑɲ:] (D)), er ei steinkirkje frå tida kring 1190 som ligg på Edøya i Smøla kommune på Nordmør. Eit skriv frå 1695 nemner at kirkja vart förlenga med sju alen. Kirkja vart nerlagt i 1885, da nykirkja på Straumen stod ferdig, og ho brann etter at lynet slo ner i ho fredag den 14. januar 1887. Alt treverk og interiør anna enn altartavla og nån få andre gjenstandar gikk tapt. Altartavla vart øydelagt under den tyske bombinga av Kristiansund i 1940. Kirkjeruinane vart bruka som lager av okkupasjonsmakta under andre verdskrigen. Frå 1947 vart kirkja oppattbygd med 120 sitteplassar, og ho vart attinnvigd søndag den 4. juni 1950. Les meir … Leon Lopez, òg skreve Leo(n) Lopes, var ein portugisarjødisk kjemikar og handelsreisande frå Hamburg som oppheldt seg ein del i Norge i 1840-åra. Da han og den asjkenaziske jøden Emanuel Philipsen frå Fredericia i Danmark vart arrestert på falskt grunnlag i Christiania i 1844, var ein del av resultatet at Høgsterett den 4. november 1844 for første gong sidan före Grunnlova vart vedteken i 1814 erklærte at portugisarjødar ikkje var å rekne som forbodne i riket. Les meir …
|
|