Israel

Frå Alnakka.net

Gå til: navigering, søk
Den her artikkelen er ikkje ferdig omsett enno.
دولة اسرائيل      מדינת ישראל
Medīnat Yisrā'el      Dawlat Isrā'īl
[[Fil:{{{bilde_flagg}}}|125px|Det {{{adjektiv}}}e flagget]]
[[Fil:{{{bilde_riksvåpen}}}|110px|Det {{{adjektiv}}}e riksvåpenet]]
[[Det {{{adjektiv}}}e flagget|Flagg]] [[Det {{{adjektiv}}}e riksvåpenet|Riksvåpen]]
Nasjonale motto: {{{nasjonale_motto}}}
[[Fil:{{{bilde_kart}}}|250px|Geografisk plassering av Staten Israel]]
Offisielle språk Hebraisk og arabisk
Hovudstad Jerusalem[1]
31°47′ N 35°13′ Ø
Styresett
{{{ledar_titlar}}}
{{{styresett}}}
{{{ledar_namn}}}
Flatevidd
 - Totalt
 - Andel vatn
 
{{{flatevidd}}} km² ({{{flatevidd_rangering}}}.)
{{{flatevidd_andel_vatn}}}
Folketal
 - Estimert ({{{folketal_estimert_år}}})
 - Folketeling ({{{folketal_teling_år}}})
 - Tettheit
 
{{{folketal_estimert}}} ({{{folketal_estimert_rangering}}}.)
{{{folketal_teling}}}
{{{folketal_tettheit}}}/km² ({{{folketal_tettheit_rangering}}}.)
{{{sjølvstendigheit_type}}}
{{{sjølvstendigheit_hendingar}}}
{{{sjølvstendigheit_datoar}}}
BNP
  - Totalt ([[{{{bnp_år}}}]])
  - Per innbyggjar
 
{{{bnp_totalt}}} ({{{bnp_rangering}}}.)
{{{bnp_per_innbyggjar}}} ({{{bnp_rangering_per_innbyggjar}}}.)
Valuta Ny israelsk shekel
Tidssone +3
Nasjonalsong {{{nasjonalsong}}}
Nasjonaldag jom hangaṣmaút, den 5. i den jødiske måneden ijár
Internasjonal telefonkode +{{{internasjonal_telefonkode}}}
Nasjonale toppdomene {{{nasjonale_toppdomene}}}
{{{fotnotar}}}

Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל [jisrā'ēl]; arabisk: إسرائيل [Isrā'īl]), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל, [medī'nat jisrā'ēl]; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, [Dawlat Isrā'īl]), er eit land i Midtausten, på den søraustlege Middelhavskysten. Landet grensar mot Libanon i nord, Syria og Jordan i aust og Egypt i sørvest og består tå eit geografisk variert landskap innaføre det relativt begrensa landområdet sitt, som er på størrelse med Nord-Trøndelag eller Hedmark fylke. Vestbredda og Gaza blir delvis administrerte tå De palestinske sjølvstyremyndigheitene. Israel har eit folketal på kring 7,26 millionar,[2] kor brorparten er jødar, og er den einaste jødiske staten i verda.[3] Det er òg heimlandet til arabiske muslimar, arabiske kristne, drusarar og samaritanarar i tillegg til andre religiøse og etniske minoritetar. Jerusjaláim (Jerusalem) er hovudstad og største by, der regjeringa har sete.[1]

Dagens Israel har sine historiske røter i Ereṣ Jisraél, eit område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år.[4] Etter første verdskrigen godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette ein «nasjonal heim for det jødiske folket».[5] I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk.[6] Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende uavhengighetskrigen førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vore eit omdiskutert tema, sjølv om Israel har signert fredsavtalar med Egypt og Jordan og det framleis blir gjort ein innsats for å finne fram til ein varig overeinskomst mellom israelerne og palestinerne.

Israel er et representativt demokrati med et parlamentaristisk system og universell stemmerett.[7][8] Statsministeren fungerer som regjeringssjef og Knesset fungerer som Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 44. største i verden,[9] og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen,[10] trykkefrihet[11] og økonomi[12] angår.

Innhaldsliste

Etymologi

Tei siste 3000 åra har namnet «Israel» vorte bruka om både Ereṣ Jisraél (Israels land) og heile den jødiske nasjonen, både i generell og religiøs samanheng. Namnet stammar frå eit vers i Toráen (1.mos. 32:28) der Jangakób får namnet Israel etter ein vellykka kamp mot ein av Guds englar.[13] Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer».[14] Andre mulige betydninger er «Guds prins» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider».[15] Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».

Ordet «Israel» ble første gang brukt i Merneptah Stele etter oldtidens Egypt (datert tilbake til det 13. århundre fvt.), selv om forskere er uenig om det her refereres til et folk eller et hjemland.[16] Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet.[17] I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.[18]

Historie

Utdjupande artikkel: Israels historie

Tidlige røtter

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen fvt.[19] Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland,[20][21] og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre fvt. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.[22]

I tiden mellom de jødiske kongerika og de islamske erobringene700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og austromersk herredømme.[23] Det jødiske nærveret i regionen vart mindre etter det mislykka Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgjande bortvisninga tå jødar. Likevel vart det bevart ei jødisk busetting i Palæstina, sjølv om brorparten tå den jødiske befolkninga flytta frå Judea til Galilea.[24] Misjná og deler tå Talmúd, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden.[25] Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk fram og tilbake mellom umayyadarane,[26] abbasiderne[27] og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.[28]

Sionisme og det britiske mandatet

Utdjupande artikkel: Palestinamandatet

Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land.[29] Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen[30] og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492.[31] I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.[32]

Fil:Herzl-balcony.jpg
Theodor Herzl var en pioner i arbeidet for å få etablert en jødisk stat.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa.[33] Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[34] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[35] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.[36]

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina.[33] Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder,[37] mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen.[38] I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «... ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, ...»[39] Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut.[40] I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».[41]

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina.[33] I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan.[42] Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust,[43][44] ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina[33]. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.[45] [46]

Selvstendighet og de første årene

Se også Midtøsten-konflikten og Nakba
Fil:Declaration of State of Israel 1948.jpg
David Ben-Gurion erklærer israelsk selvstendighet den 14. mai 1948, under et portrett av Theodor Herzl

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.[47] Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.[48] Det jødiske samfunnet godtok planen,[49] men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.[50]

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.[51] Ikkje lenge etter gikk fem av medlemmane av Den arabiske ligaen – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig.[51] Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949.[52] Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN.[53] Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.[54] [55]

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion.[56][57] Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel.[58] Israels befolkning auka frå 800 000 til to millionar mellom 1948 og 1958.[59] De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.[60]

1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.[62]

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust[64] og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.[65]

Konflikter og fredstraktater

Utdjupande artikkel: Midtøsten-konflikten

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden.[66] Grensene fra 1949 ble de administrative grensone mellom Israel og de okkuperte områda. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Fil:Golda Meir 03265u.jpg
Statsminister Golda Meir, som gikk av etter jom kippur-krigen

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.[67] Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.[68] En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet.[69] Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.[70] I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt.[71] Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen.[72] Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.[74] Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.[75][76]

Fil:Rabin at peace talks.jpg
Yitzhak Rabin og Yasir Arafat tar hverandre i hånden, presidert av Bill Clinton, ved signeringen av Oslo-avtalen, 3. september, 1993

I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.[77][78] Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.[79] I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.[80] Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.[82]

Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo.[83] Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden.[84] I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.[85]

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.[86]

Geografi

Utdjupande artikkel: Israels geografi

Fil:Judea 2 by David Shankbone.jpg
Åser i Judea
Foto: David Shankbone
Fil:Lemon Orchard in the Galilee by David Shankbone.jpg
En sitronsfrukthage i Galilea
Foto: David Shankbone
Fil:RoshHanikra04 ST 07.JPG
Nordlig del av kystslettene ved Middelhavet, preget av fjelllandskap og delvis urbanisert
Foto: Ester Inbar

Israel ligger på østkysten av Middelhavet og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km2, hvorav 2 % er vann.[87] Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km2.[88] Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert PalestinaområdetVestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km2.[89]

Klima

Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500-1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.

Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel.[90][91] På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning.[92] Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.[93]

De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året.[94] I den sydlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 ºC over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.

Landskap

I forhold til landets begrensede landområdet, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.[87]

Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensen til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur.[95] Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekningen på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkonelven, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishonelven, som flyter ut i Akkabukten nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.

Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er diskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.

Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av Jordanelva, Galileasjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sine vannmasser fra tre mindre små elver – Danelva, Hasbanielven og Banyaselven – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den har sitt utspring i Dødehavet, det laveste punkt på jorda.[96] Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.

Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher,[97] hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret.[98] Ramon-krateret er også verdens største,[99] med areal på førti ganger åtte kilometer.[100]

Stat og styring

Utdjupande artikkel: Israels politiske system

Fil:Knesset.jpg
Knesset, parlamentsbygningen i Israel

Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system.[87] Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle.[101] Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er statssjef og kabinettbestyrer.[101][102]

Israel blir styrt av Knesset, et parlament på 120 medlemmar. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantalet för de politiske partia.[103] Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.[87][104]

Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser.[105][106] Israel er ikkje medlem av Den internasjonale straffedomstolen, ettersom de er redd at retten vil vara partisk på grunn av politisk press.[107] Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett.[87] Det er basert på Stare decisis-prinsipp (presedens) og er et akkusatorisk system der partane legg fram bevis för retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommarar og ikkje av juryar.[105] Ekteskap og ekteskapsbrott ligg til de religiøse domstolane: Jødisk, muslimsk, drusisk og kriste. Eit utval med Knesset-medlemmar, høgsterettsdommarar og medlemmar av den israelske advokatföreninga vel dommarar.[108] Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri»[109] Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det kommer til trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten.[110] Likevel har grupper som Amnesty International[111] og Human Rights Watch[112] ikke allveg gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon.[113] Israel er ein velferdsstat der helsetjenestor er garantert til alle innbyggjarane i landet. Detta vart lovfesta i 1995.[114]

Administrative distrikter

Utdjupande artikkel: Israels distrikt

Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distrikta er vidareinndelt i femten underdistrikt kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner.[115] Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600).[116] Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal,[117] er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.[118]

Okkuperte områder

Utdjupande artikkel: Israels okkuperte områder

Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten

De Israel-okkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøyden – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøyden og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.[119][120][121]

Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra Israels uavhengighetskrig.[122] Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i dessa områda vore under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden,[123] som i følgje Israels motstandarar for det meste er bygd innaføre Vestbredda.[124] I 2005 flyttet Israel alle innbyggerne og styrkene fra Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden som en del av en plan for å flytte den israelske befolkningen fra Gazastripen til det nordlige Vestbredden.

Militærvesen

Utdjupande artikkel: Israels forsvar

Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under Israels uavhengighetskrig på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel.[125] Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet.[126] Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.[127][128]

De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år.[129] Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år.[130][131] Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner.[132] Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.[133]

Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017.[134] Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem.[135] Siden Yom Kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter.[136] Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter.[137] Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 %[138] av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.[87]

Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.[139]

Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.

Atomvåpen

Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen.[140]. Ekspertar anslær at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i fleire tiår og vart yttarlegare styrka da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.[141]

Utenrikspolitikk

Utdjupande artikkel: Israels utenlandske relasjoner

Fil:Weizmann Truman 1948.jpg
Chaim Weizmann, Israels første president og daværende amerikanske president, Harry S. Truman, med en Torarull i 1948

Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden.[142] Berre tre medlemmar av den arabiske ligaen har normale förbindelsar med Israel; Egypt og Jordan skreiv under fredsavtalar i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmar av den arabiske ligaen, Marokko og Tunisia, hade delvise diplomatiske relasjonar med Israel, men oppga dessa i starten av det andre intifada i 2000.[143] Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet.[144] i følge israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater[145] og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet.[146] Israel har siden 1995 vore med i Middelhavsdialogen, som arbeider för samarbeid mellom sju land i Middelhavsområdet og medlemmar av NATO.[147]

Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier.[148] Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991,[149] har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel.[150] Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust.[151] De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser.[151][152] India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser.[153] Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landa ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet.[154] Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet,[155] men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under Den iranske revolusjonen.[156]

Relasjonar mellom Norge og Israel

Utdjupande artikkel: Relasjonar mellom Norge og Israel

Relasjonar mellom Norge og Israel har eksistert sidan Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet i seinare tid står Norges tilrettelegging for fredsforhandlingar mellom Israel og PLO med den påfølgjande Oslo-avtalen i 1993.[157]

Noreg stemte for at Israel skulle bli oppteke i FN etter andre verdskrigen og hadde på den tida ein pro-israelsk, internasjonal politikk,[158] med Arbeidarpartiet, som hade regjeringsmakta, i spissen.[158][159] Denne einigheita vart avløyst tå ein viss splittelse frå 1947 til 1949, da det vart oeinigheit mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.[160][161]

Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.

I 1940- og 1950-åra var Norge den nest störste brukeren av Suez-kanalen, og det å kunna ferdast fritt der var viktig for de norske rederia. Detta førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og ledarane i Norges Rederiforbund. Norge markerte seinare sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israel si handtering av den såkalla Suezkrisen. Her gikk Norge inn i etterpå för å finne fredsløysningar.

Frå slutten av 1950-åra og begynnelsen av 1960-åra begynte en stigende misnøye til Israel sin politikk i befolkningen og med UD. Utover 1970- og 1980-åra begynte stadig fleire nordmenn å sympatisere med palestinarane og krava deras, og solidaritetsgrupper oppstod. Knut Frydenlund, tidligare utanriksminister, var blant dem som tok opp palestinarane sin situasjon. Frydenlund, samen med fleire andre, hade eit ooffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hade Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte aukande norsk sympati för de grunnleggande krava til palestinarane.

I 1993 vart den såkalla Oslo-avtalen kjent. Denna avtalen vart framförhandla gjenom ei rad med hemmelige møte mellom PLO og Israel. Møta vart haldne i Oslo og vart leda av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med fleire. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente kvarandre, og han la grunnlaget for vidare fredsförhandlingar. Seinare vart initiativet oppfølgt av «Oslo II-avtalen» som hade som mål å utvide det palestinske sjølvstyret på Vestbredda.

I ettertid har Norge følgt opp dessa fredsavtalane med politisk innsats på fleire olike område.

Næringsliv

Utdjupande artikkel: Israels økonomi

Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel
Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 129,8 mrd US$ 2005, Verdensbanken
BNP (vekst) 5,1% 2007, Israel CBS og IMF
Konsumpriser 0,3 % Q1 2008, IMF anslag
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -12,6% TA-100, The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 6,8% Q4 2007, CBS Israel og IMF
Handelsbalanse - 0,926 mrd US$ Q4 2007, CBS Israel og IMF
Betalingsbalanse 6,149 mrd US$ Q4 2007, CBS Israel og IMF
BNP per innb 19.749 US$ 2005, Verdensbanken
Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på verdensbankens Ease of Doing Business-indeks[162] så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport.[12] Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika.[163]
Fil:Bursa05.jpg
Et stort forretningsdistrikt i Ramat Gan utenfor Tel Aviv, hvor diamantmarkedet er
I 2007 hadde Israel det 44. høyeste bruttonasjonalprodukt og 22. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (ved kjøpekraftsparitet) med henholdsvis 232,7 milliarder USD og 33.299 USD.[164] I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling,[165] som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.[166]

Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr.[87] Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD.[87] Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi,[167] og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley.[168][169] Intel[170] og Microsoft[171] bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD.[172] Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld.[87] I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.[134]

Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.[173]

Bankvesen

Utdjupande artikkel: Israels bankvesen

Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.

Samfunn

Demografi

Fil:Israel-demography.png
Befolkningsveksten i Israel, 1960–2003

Utdjupande artikkel: Israels demografi

I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner.[2] Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).[174]

Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden,[175][176][177] i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden[178] og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006).[179] Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen.[180]

Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk.[87] Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.[181]

Utdanning og forskning

Utdjupande artikkel: Utdanning i Israel

Fil:Weizmann accelerator.jpg
Partikkelakseleratoren ved Weizmann-instituttet for vitenskap, Rehovot

Israel har den høyeste, forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sydvest-Asia, og ligger likt med Japan når det gjelder nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea).[182] Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner.[183] The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.[184]

I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år.[185][186] Opplæringa er inndelt i tre nivå – Förberedande skule (1.–6. klasse), mellomskule (7.–9. klasse) og vidaregåande skule (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet.[187] I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv.[188] I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.[189]

Israel har åtte offentlige universiteter.[187][190] Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner.[191] I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60.[192] og 119.[193] i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen).[194][195]90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.[194] Fire vitenskapsmenn som har vunnet Nobelprisen kommer fra Israel[196], og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger.[197][198] Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.

Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden.[199] De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden.[200][201] Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden.[202] [203] Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.[204]

Massemedia

Utdjupande artikkel: Massemedia i Israel

Massemedia i Israel har eksistert sidan 1863, da avisone Halevanon og Havatselet vart etablerte i Jerusalem — de første avisone på moderne hebraisk i Israel.[206] Etter berare eitt år vart dessa avisone nerlagt av osmanske myndigheter, men alt seks år seinare, i 1869, begynte avisor å dukke opp regelmessig i Jerusalem, trass i streng sensur og småe opplag.[206]

Som i Europa er avisor utgjevne av politiske parti på veg ut i Israel. I dag er det berre att tre slike partiavisor: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisone er no eigd av private konglomerat med tilhald i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet.[207] Israel gikk også ned fra 37. til 67. plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de fall av angivelig sjikanering av journalistar som skal ha vore begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorium. Samtidig skildrar Reportarar utan grensor de israelske massemedia som «tradisjonelt robust og oavhengige»[208], og pressa er anerkjent for å gjengje eit breidt spekter av meiningar og parti.[207]

Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk.[206] I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932.[209] Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.[210]

Kriminalitet

Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd,[211] utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel.[212] Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.[212]

Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før.[213] På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika.[214] Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.[214]

Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat.[214] Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert».[215] Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt.[214] Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.

Mange tå de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren og brukar kunnskapen sin for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefar brukar ofte militære middel som makt- og utpressing. Dessa mafiasjefane er mesta allveg pensjonerte offiserar.[216] Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.[216]

Organisasjonsliv

Fil:(2747) minde tavlen.jpg
Minnesmerke på suppekjøkkenet i Jerusalem

Utdjupande artikkel: Israels organisasjonsliv

Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa[217] – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel.[218] Den ble grunnlagt som ei jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmar arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmar.[219]

Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige.[220] Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;[221]

Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.

De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere.[222] Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.

Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.[223]

Samferdsel

Utdjupande artikkel: Samferdsel i Israel

Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei. Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden.

Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip.

Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt),[224]. Den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, og som er destinasjonen for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.

Israel har 899 km jernbane.

Kultur

Utdjupande artikkel: Israels kultur

Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger.[225] Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten.[226] Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur,[227] musikk[228] og kokekunst.[229]

Religion

Utdjupande artikkel: Religion i Israel

Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap.[230] Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.[231]

Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere.[232] Medlemmar av andre religiøse gruppor, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.[233] Kristne utgjør totalt (pr. desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og den kristne retninga messianske jødar.[234]

Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahá'ís verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilgrimsdestinasjon.[235][236]

Kunst og museer

Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner[237] og huser Dødehavsrullene,[238] sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst.[237] Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon.[239] På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden.[240] Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.

Israelsk litteratur

Utdjupande artikkel: Israelsk litteratur

Fil:Shvua hasefer 2005.jpg
Hebraisk bokuke 2005 i Jerusalem

Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media.[241] I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk.[242] Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.[243]

Musikk

Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet.[244][245] Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet.[246] Blant Israels verdenskjente[247] orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig.[248] Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger.[249] Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987.[250] Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddische teateret i Aust-Europa, bevarar Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som vart grunnlagt i 1918.[251] Mal:-

Idrett

Fil:MaccabiFans.jpg
Tilhengere av Maccabi Tel Aviv FC før en kamp

Utdjupande artikkel: Sport i Israel

Sport og trening har ikkje allveg vore spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».[252]

Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball.[253] Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen.[254] Maccabi Tel Aviv B.C. har vunne europameisterskapen i basketball fem gonger.[255] Beersheba har vort eit nasjonalt sjakksenter og heim for mange sjakkmeistrar frå tidlegare Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdsmeisterskapen i lagsjakk i 2005, og det blir gjeve sjakkundervisning i barnehagane i byen.[256] To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk.[257] Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.[258]

Referansar

  1. 1,0 1,1 Jerusjaláims lov slær fast at “Jerusjaláim, komplett og foreina, er hovudstaden i Israel”, og byen fungerer som styresete og presidentsete. Statskontora, høgsterett og parlamentet er lokalisert i byen. De fleste landa, med unntak tå Costa Rica og El Salvador, aksepterer ikkje Jerusjaláimloven (sjå Kellerman 1993 s. 140) og har plassert ambassadane sine i andre byar som Tel Aviv-Jaffa, Ramat Gan og Herzliya (sjå CIA the factbook og kart over Israel) De palestinske sjølvstyremyndigheitene ser på Aust-Jerusalem som hovudstaden i ein kommande palestinsk stat, og den endelige statusen til Jerusjaláim er i påvente av vidare forhandlingar mellom Israel og De palestinske sjølvstyremyndigheitene (sjå «Negotiating Jerusalem», University of Maryland).
  2. 2,0 2,1 Mal:Kilde www
  3. Mal:Kilde www
  4. Mal:Kilde www
  5. Mal:Kilde www
  6. Mal:Kilde www
  7. Rummel 1997 s. 257. «A current list of liberal democracies includes: Andorra, Argentina, … , Cyprus, … Israel, …»
  8. Mal:Kilde www
  9. Mal:Kilde www
  10. Mal:Kilde www
  11. Mal:Kilde www
  12. 12,0 12,1 Mal:Kilde www
  13. Første mosebok 32,28: Da sa mannen: «Du skal ikkje lenger heita Jangakób, men Jisraél skal vera namnet ditt; for du har slegest med Gud og menneske og vunne.»
  14. Hamilton 1995 s. 334
  15. Wenham 1994 s. 296–97
  16. Barton Bowden 2004 s. 126. «The Merneptah Stele … is arguably the oldest evidence outside the Bible for the existence of Israel as early as the 13th century BCE.»
  17. Mal:Kilde artikkel
  18. Mal:Kilde www
  19. Mal:Kilde www
  20. Femte mosebok 30, 5: Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre vant, og du skal vinne det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre.
  21. Nehemja 1, 9: Men hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.
  22. Friedland Hecht 2000 s. 8. «For a thousand years Jerusalem was the seat of Jewish sovereignty, the household site of kings, the location of its legislative councils and courts.»
  23. Mal:Kilde www
  24. Mal:Kilde www
  25. Morçöl 2006 s. 304
  26. Mal:Kilde www
  27. Mal:Kilde www
  28. Mal:Kilde www
  29. Rosenzweig s.1. «Zionism, the urge of the Jewish people to return to Palestine, is almost as ancient as the Jewish diaspora itself. Some Talmudic statements … Almost a millennium later, the poet and philosopher Yehuda Halevi … In the 19th century …»
  30. «… For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.», Jesaja 2,3
  31. Gilbert 2005 s. 2. «Jews sought a new homeland here after their expulsions from Spain (1492) …»
  32. Ausubel 1964 s. 142–4
  33. 33,0 33,1 33,2 33,3 Mal:Kilde www Kilden gir informasjon om første, andre, tredje, fjerde og femte aliyah i deres respektive artikler. Hviteboken som leder til Aliyah Bet er diskutert her.
  34. Kornberg 1993 «How did Theodor Herzl, an assimilated German nationalist in the 1880s, suddenly in the 1890s become the founder of Zionism?»
  35. Herzl 1946 s. 11
  36. Mal:Kilde www
  37. Stein 2003 s. 88. «As with the First Aliyah, most Second Aliyah migrants were non-Zionist orthodox Jews …»
  38. Romano 2003 s. 30
  39. Mal:Kilde www
  40. Scharfstein 1996 s. 269. «During the First and Second Aliyot, there were many Arab attacks against Jewish settlements … In 1920, Hashomer was disbanded and Haganah ("The Defense") was established.»
  41. Mal:Kilde www
  42. Liebreich 2005 s. 34
  43. Mal:Kilde www
  44. Mal:Kilde www
  45. Mal:Kilde www
  46. Mal:Kilde www
  47. Mal:Kilde www
  48. Best 2003 s. 118–9
  49. Mal:Kilde www
  50. Bregman 2002 s. 40–1
  51. 51,0 51,1 Mal:Kilde www
  52. Mal:Kilde www
  53. Mal:Kilde www (U.N. General Assembly Official Records, Fifth Session, Supplement No. 18, Document A/1367/Rev. 1)
  54. Mal:Kilde www
  55. Reveron Murer 2006
  56. Lustick 1988 s. 37–9
  57. Mal:Kilde www
  58. Mal:Kilde www
  59. Mal:Kilde www
  60. Shindler 2002 s. 49–50
  61. Gilbert 2005 s. 58
  62. Mal:Kilde www
  63. Mal:Kilde www
  64. Cole 2003 s. 27. « … the Eichmann trial, which did so much to raise public awareness of the Holocaust … »
  65. Mal:Kilde www
  66. Smith 2006 s. 126. «Nasser, the Egyptian president, decided to mass troops in the Sinai … casus belli by Israel.»
  67. Crowdy 2006 s. 333
  68. Mal:Kilde www
  69. Bregman 2002 s. 169–70 «In hindsight we can say that 1977 was a turning point …»
  70. Bregman 2002 s. 171–4
  71. Bregman 2002 s. 186–7
  72. Bregman 2002 s. 199
  73. Mal:Kilde www
  74. Stone Zenner 1994 s. 246. «Toward the end of 1991, … were the result of internal Palestinian terror.»
  75. Mal:Kilde www
  76. Mowlana Gerbner Schiller 1992 s. 111
  77. Bregman 2002 s. 236
  78. Mal:Kilde www
  79. Mal:Kilde www
  80. Harkavy Neuman 2001 s. 270. «Even though Jordan in 1994 became the second country, after Egypt to sign a peace treaty with Israel …»
  81. Bregman 2002 s. 257
  82. Mal:Kilde www
  83. Gelvin 2005 s. 240
  84. Mal:Kilde www
  85. Mal:Kilde www
  86. Mal:Kilde www
  87. Referansefeil: Ogyldig <ref>-tagg; ingen tekst vart gjeven for referansen med namnet cia
  88. Mal:Kilde www
  89. Mal:Kilde www
  90. Mal:Kilde www
  91. Mal:Kilde www
  92. Mal:Kilde www
  93. Mal:Kilde www
  94. Goldreich, Yair (2003), The Climate of Israel: Observation, Research and Application
  95. Mal:Kilde www
  96. Mal:Kilde www
  97. Mal:Kilde www
  98. Mal:Kilde www
  99. Jacobs 1998 s. 284. «The extraordinary Makhtesh Ramon – the largest natural crater in the world …»
  100. Mal:Kilde www
  101. 101,0 101,1 Mal:Kilde www
  102. På 1990-tallet ble det innført direkte valg på statsminister, men systemet ble ikke funnet tilfredsstillende, og det gamle ble derfor gjeninnført.
  103. Mal:Kilde www
  104. Mazie 2006 s. 34
  105. 105,0 105,1 Mal:Kilde www
  106. Mal:Kilde www
  107. Mal:Kilde www
  108. Mal:Kilde www
  109. Mal:Kilde www
  110. Mal:Kilde www
  111. Mal:Kilde www
  112. Mal:Kilde www
  113. Mal:Kilde www
  114. Mal:Kilde www
  115. Mal:Kilde www
  116. Mal:Kilde www
  117. Mal:Kilde www
  118. Mal:Kilde www
  119. Mal:Kilde www
  120. Mal:Kilde www
  121. Mal:Kilde www
  122. Mal:Kilde www
  123. Mal:Kilde www
  124. Mal:Kilde www
  125. Mal:Kilde www
  126. Henderson 2003 s. 97
  127. Mal:Kilde www
  128. Mal:Kilde www
  129. Mal:Kilde www
  130. Stendel 1997 s. 191–2
  131. Mal:Kilde www
  132. Mal:Kilde www
  133. Mal:Kilde www
  134. 134,0 134,1 Mal:Kilde www
  135. Mal:Kilde www
  136. Mal:Kilde www
  137. Mal:Kilde www
  138. Mal:Kilde www (dukket opp for første gang i informasjonsresymé no. 64)
  139. Mal:Kilde www
  140. Mal:Kilde www
  141. Mal:Kilde www
  142. Mal:Kilde www
  143. Mal:Kilde www
  144. Mal:Kilde www
  145. Mal:Kilde www
  146. Mal:Kilde www
  147. Mal:Kilde www
  148. Mal:Kilde www
  149. Abadi 2004 s. 3. «However, it was not until 1991 that the two countries established full diplomatic relations.»
  150. Abadi 2004 s. 4-6
  151. 151,0 151,1 Mal:Kilde www
  152. Mal:Kilde www
  153. Mal:Kilde www
  154. Mal:Kilde www
  155. Abadi 2004 s. 37-9, 47
  156. Abadi 2004 s.47-9
  157. Mal:Kilde www
  158. 158,0 158,1 Mal:Kilde www
  159. Mal:Kilde www
  160. Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 12, 393.
  161. Mal:Kilde www
  162. Mal:Kilde www
  163. Mal:Kilde www
  164. Mal:Kilde www
  165. Mal:Kilde www
  166. Mal:Kilde www
  167. Mal:Kilde www
  168. Mal:Kilde www
  169. Mal:Kilde www
  170. Mal:Kilde www
  171. Mal:Kilde www
  172. Mal:Kilde www
  173. Mal:Kilde www
  174. Mal:Kilde www
  175. Mal:Kilde www
  176. Mal:Kilde www
  177. Mal:Kilde www
  178. Mal:Kilde www
  179. Mal:Kilde www
  180. Mal:Kilde www
  181. Mal:Kilde www
  182. Mal:Kilde www
  183. Mal:Kilde www
  184. Mal:Kilde www
  185. Mal:Kilde www
  186. Mal:Kilde www
  187. 187,0 187,1 Mal:Kilde www
  188. Mal:Kilde www
  189. Mal:Kilde www
  190. Mal:Kilde www
  191. Mal:Kilde www
  192. Mal:Kilde www
  193. Mal:Kilde www
  194. 194,0 194,1 Mal:Kilde www
  195. Mal:Kilde www
  196. Mal:Kilde www
  197. Mal:Kilde www
  198. Mal:Kilde www
  199. Mal:Kilde www
  200. Mal:Kilde www
  201. Mal:Kilde www
  202. Mal:Kilde www
  203. Mal:Kilde www
  204. Mal:Kilde www
  205. Original utgave
  206. 206,0 206,1 206,2 Mal:Kilde www
  207. 207,0 207,1 Mal:Kilde www
  208. «… traditionally robust and independent», omsetting gjort av Wikipedia
  209. Mal:Kilde www
  210. Mal:Kilde www
  211. Mal:Kilde www
  212. 212,0 212,1 Mal:Kilde www
  213. Mal:Kilde www
  214. 214,0 214,1 214,2 214,3 Mal:Kilde www
  215. «We do not have organised crime in Israel. We have criminals who are organised.» Oversettelse av Wikipedia for anledningen
  216. 216,0 216,1 Mal:Kilde www
  217. Mal:Kilde www
  218. Mal:Kilde www
  219. Mal:Kilde www
  220. Mal:Kilde www
  221. Mal:Kilde www
  222. Mal:Kilde www
  223. Mal:Kilde www
  224. Mal:Kilde www
  225. Mal:Kilde www
  226. Mal:Kilde www
  227. Mal:Kilde www
  228. Mal:Kilde www
  229. Mal:Kilde www
  230. Mal:Kilde www
  231. Mal:Kilde www
  232. Mal:Kilde www
  233. Mal:Kilde www
  234. Mal:Kilde www
  235. Mal:Kilde www
  236. Mal:Kilde www
  237. 237,0 237,1 Mal:Kilde www
  238. Mal:Kilde www
  239. Mal:Kilde www
  240. Mal:Kilde www
  241. Mal:Kilde www
  242. Mal:Kilde www
  243. Mal:Kilde www
  244. Broughton Ellingham Trillo 1999 s. 365–9
  245. Mal:Kilde www
  246. Mal:Kilde www
  247. Mal:Kilde www
  248. Mal:Kilde www
  249. Mal:Kilde www
  250. Mal:Kilde www
  251. Mal:Kilde www
  252. Mal:Kilde www
  253. Torstrick 2004 s. 141. «The two most popular spectator sports in Israel are soccer and basketball.»
  254. Mal:Kilde www
  255. Mal:Kilde www
  256. Mal:Kilde www
  257. Mal:Kilde www
  258. Mal:Kilde www

Litteratur

Norsk

Mal:Col-begin Mal:Col-2

Mal:Col-2

Mal:Col-end

Engelsk

Pekarar

Styresett
Skandinaviske informasjonssidor
Generelle referansar
Media
Anna


GNU-logoen Den her artikkelen er heilt eller delvis basert på artikkelen «Israel» frå Bokmålswikipediaen og kan kopierast, distribuerast og/eller endrast slik det er sett opp i GNU fri dokumentasjonslisens. För ei liste over bidragsytarar til den opprinnelige artikkelen, sjå endringshistorikk knytt til den opprinnelige artikkelen. For ei liste over bidragsytarar til den her versjonen, sjå endringshistorikk knytt til den sida.
Personlige verkty