«En seiltur til Lofoten» (1930)

Frå Alnakka.net

Gå til: navigering, søk
Hans T. Gimnes (?):
«En seiltur til Lofoten»
(Først utg. i Romsdalsposten 57/1930.)


En seiltur Kristiansund–Lofoten, en strekning på ca. 100 sjømil, kan ofte være en seilads med forhindringer, på grunn av enten stille eller storm, som i begge tilfeller oftest er ufarbart vær for en seiler. Dessuten har man Folla og Vestfjorden, som betinger noenlunde rimeligt vær. Derfor er det naturligt her, som på enhver befordret veistrekning, at man blir nødt til å passere de forskjellige milepele der gir en reisende anledning til å stanse op og tenke litt tilbake.

Innhaldsliste

[Besaker–Rørvik]

Den første milepel vil jeg kalle Besaker, i Sørtrøndelag, hvor man som regel ankrer op for å avvente noenlunde bra vær over Folla, som ofte kan være stygg med høi sjø. En otte dages venten på Besaker har en seiler ofte måttet nøie sig med i stormende vær. Det gjelder da å ha gode betøininger ute; thi Besaker havn er bekjent for sin hårdførhet, da enhver vindretning her, pleier å gjøre sin rett gjeldende, hvorfor det er sagt, at «Besaker har sitt spesialrokk».

Når man så får slippe løs og hele flåten — ofte 20 a 30 fartøier letter anker og skjøter av for en frisk bris, drivende mot Nordhavets dønning ut Buholmråsa til Folls, er det et stolt syn og vidner om, at det er tradisjon i en seiltur langs Norges kyst. Og dikterens ord: «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt» er man villig til å innrømme.

Når strekningen til neste havnplass Rørvik er 44,9 kvartmil må man ha en fin bris for å nå frem i dagslys, f. eks, i januar md. Det hender ikke alltid. Men da får man glede sig til fyrene: «Gjeslingene», «Grinna» og «Nærøsund»s fyre, alle til venstre, som i siktbart vær lyser en inn til Rørvik.

[Rørvik–Støtt]

Postkort fra jakteskipperen til sin kone, Brønnøysund, september 1915.

Fra Rørvik fortsetter man nordover den bekjente, men i sjøsproket så unaturlig betegnede «Svinstien», en ben renne der skiller Viktna fra fastlandet. Uten denne renne (åpning) har visstnok mange vestlendinger måttet opgi sin seilads på Lofoten og Finnmark. Når Risvær er passert får man Leka med den navnkundige «Lekamøy» kneisende, rank som alltid, tross sin høie alder, tilvenstre. Videre: Melstenen, Helgelandsflessa og Helbergsøya, samt Torghatten til venstre, og man er da i Brønøysund med de mange øyer, holmer og skjær, 12 mil fra Rørvik. Brønøysund som ligger på samme breddegrad som Reykjavik, blev by i 1923, er et pent sted, har ca. 1200 innbyggere og er selvfølgelig centrum for søndre Helgeland. Man fortsetter og får Tjøtta til høire og likeså Alstadhaug, hvor kirken og nordlandspresten Peter Dass’ minnesten på en haug tett ved kirken kan sees stor og mektig. Datidens nordlendinger har æret sin prest på en måte, som aldri dør.

Sandnessjøen ca.1880–90.
Foto: Axel Theodor Lindahl (1841–1906)

Man fortsetter fjorden i nordøstlig retning, med Dønna til venstre og Alstenøy til høire med de høit oppe hvilende «Syv søstre», der rolig likesom vokter på Alstenøya og omegns beboere. Disse 7 fjelltinner som de fleste av RPs lesere har seet fotografi av, er fra 962 til 1060 m. høie.

På nordspissen av Alstenøy ligger Sannessjøen, 9 mil nord for Brønnøysund.

Fra Sannessjøen velger man gjerne den beste av to leier nemlig: Mangvarden eller Stifjorden, efter som vinnen passer best. Dampskipsfarten går om Stifjorden. Man har da Løkta, Tomma, Lurøy, Stigen, Indre og Ytre Kvarøy til venstre, men til høire når man seiler gjennem Mangvardene nordover. Selsøvik er da nærmeste havneplass og god havn.

Hestmannøy har jeg nær glemt. Den ligger en mils vei vest for Selsøvik og bør vel nevnes, da den er bekjent for den 568 m. høie Hestmannen. som ifølge sagnet i sin tid fikk et godt øie til Lekamøya, der på hans tilnærmelser rømte fra sin oprinnelige boplass Landegode og drog vestover. Hestmannen gjorde alt for å innhente henne, men måtte opgi det, da avstanden mellem dem blev bare større og større. I sin oprevne tilstand tar han sitt skytevåben, lader og skal skyte henne. Men et våkent øie hos kongen på Sømnesfjellet — i nærheten av Brønnøysund — opdaget dette tidsnok til at han fikk avverget en ulykke og kastet sin hatt i veien. Pilen traff hatten som den gikk igjennem, hvorfor «Torghatten» har hullet den dag idag. Pilen blev liggende tett ved og Lekamøya var frelst.

Vi fortsetter fra Selsøvik og blir ganske snart opmerksom på «Rødøyløva» 440 m. høi til venstre. Fjorden her er ben, lang og smul. Man får Åmøy til høire og Bolgen til venstre med Melø og Meløvær forut. Man seiler gjennem Meløvær og har ca. 1 mil igjen til Støtt, grensen mellem Helgeland og Salten.

Kunna eller Støttrota er en bratt fjellklump 599 m. høi, stikkende ut i havet, d. v. s. der er ikke holmer eller skjer, som tar av for havbåra her. Derfor er det ikke hyggelig for en seiler å få stille i høi sjø her, tross strekningen forbi «Rota» ikke er lang. I sydlig og sydvestlig vind er det kastevind under Rota, hvorfor man må passe på seilføringen. Det er mig fortalt av et øienvidne, at en sydgående tillastet kutter seilte sig ned og sank straks, uten at noen kunde reddes. Det er nu mange år siden.

[Gildeskål–Saltenfjord]

Men så er det til gjengjell også megen stille fra Rota og østover til forbi Fugeløy til venstre. — Man kaller denne strekning ofte for «Den stille zone». Men som seiler, forutsetter jeg lidt vind og da støtter det altid fremover. — Når man har Fugeløy til venstre, har man Femris og Gildeskål kirke til høire, likeså Vedø med fyrlykte. Man står da rett under det mektige 994 m. høie fjell Sandhornet til høire, ved hvis fot gårdene Leikanger, Våg og Mårnes ligger.

Her på Våg var Elias Blix født 1836. Blev professor i hebraisk 1879, ansett teolog og kjenner av de østerlandske sprog. Hans diktning har kanskje mest av alt lært oss ham å kjenne.

Når han sier:

Der eit fjell stig mot sky,
med si kruna av snjø
og i lauvklednad ny,
det seg speglar i sjø.
Og det smilar mot strand,
med si bringa i brand
i den solklåre kvell:
Å, eg minnest, eg minnest
so vel dette fjell!

er det sannsynlig, at det i første rekke gjeller Sandhornet ved hvis fot hans vugge stod, hans gleder og sorger som barn og ungdom oplevedes.

Jeg har ennu ikke, de mange ganger jeg har passert Sandhornet forbi, undgått å minnes Elias Blix og hans enestående evner å tolke sine følelser på[,] for eksempel:

Sandhornet.
Foto: Fredrik Andreas Hustad

Og når vinden var spak,
foor um fjorden eg rundt,
der eg rodde og rak,
som ein fiskande glunt.
Der eg leikande låg
og meg voggad på våg
i den nattsol der nord:
Å, eg minnest, [eg minnest
so vel] denne fjord!

Men det beste av Blix' skildring om sine barneår må vel være:

Postkort frå jakteskipperen til sin eldste sønn, ca. 1910.

I min heim var eg sel,
av di Gud var attved,
og eg kjende so vel,
kor det andad Guds fred
når til kyrkja me foor,
når me heime heldt kor,
og med moder eg bad.
Å, eg minnest, eg minnest
so vel denne stad!

Noen skjønnere skildring om sin barneheim og sitt fedreland, enn den Blix har gitt oss i sin sang: «Å, eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord», hvorfra ovenciterte vers er hentet, kan vanskelig noen levere.

Må allikevel forlate Sandhornet og Mårnesskagen, som jeg sa, vi hadde til høire, samtidig som vi har søndre og nordre Arnøy til venstre og begi oss på den ca. 2 mil brede Saltenfjord for å nå Bodø, milepel 2, hvis befolkning ca. 5100 innbyggere hviler i blideste slummer, når vi kommer inn på havnen, da det er natt.

[Bodø]

Bodø havn.

Noen havnebetjente kan, ved hjelp av det elektriske lys på dampskibskaien, sees stavrende omkring for å betjene ankommende og avgående rutebåter. — Ellers stille.

Når jeg tidligere har nevnt distansen mellem de forskjellige steder, har jeg gjort det fordi det kan ha en viss geografisk interesse for den som vil følge med og enda ikke har sett Nord-Norge og skyl[der da] å oplyse, at fra Sannessjøen til Bodø er veilengden 25 mil. Fra Kristiansund til Rørvik 36 mil og fra Kristiansund til Bodø 82 mil.

Ved å seile gjennem Grøtøy, som vintersdag er meget almindelig, forlenger man veien til f. eks. Svolvær, som er Lofotens hovedstad, ca. 1 mil, imot direkte fart fra Bodø, er strekningen Bodø–Svolvær iflg. Hurtigrutenes miltabell, 16 mil og strekningen Kristiansund–Svolvær 98 mil. Fra Grøtøy havn til Svolvær er 6 mil. Hermed tror jeg å ha gjort rede for de vesentligste distanser på denne strekning.

Går over til å begrunne Bodø som milepel nr. 2. Jo, fordi de aller fleste seilere anløper her, dels for å gjøre enkelt innkjøp, men mest for å sondere stillingen ang. fisket i de forskjellige vær over i Lofoten, samt for å ta bestemmelse til hvilket. Derfor er de daglige beretninger likeså daglig, flittig gjennemlæst. Men iår fikk man ved siden av, disse røde opslagene også daglig, nemlig: stormvarsel hver dag. Det var mindre hyggelig. Måtte forbli hvor man var og takke til, at alt holdt, så det ikke blev havarister av oss beboere på vågen. Men til alt hell gikk alt godt og tiden med, så da vi endelig slapp fri for å fortsette til Grøtøy, var det mange som kunde forhøie sin levetid med 14 dages ophold i Bodø.

[Grøtøy]

Fra Bodø til Grøtøy går man indre og undgår havsjøen på et par undtagelser nær. I Grøtøy er en vidstrakt ankerplass og rum for en betraktelig flåte, som i dette tilfelle utgjorde 70 a 80 fartøier, motorfartøiene medregnet.

Stormvarslene fortsetter å komme, og Grøtøy blir milepel nr. 3.

Herfra vil man gjerne ha rimelig vær over Vestfjorden og man får finne sig i å se tiden an. — Det gjeller, foruten proviant også, å være rustet med en god del tålmodighet, da den, som vi vet, overvinner alt.

Imidlertid fikk man flere dagers stans også på Grøtøy. Det ganske store gårdsbruk har ligget herreløst i flere år, men er nu kjøpt og tilflyttet. Den nye eier har allerede påbegynt drænering av den jord, som så inderlig trenger sin «omvøling».

Den stadige sydvest og regn besørger bar og telefri jord til enhver tid.

De store bygninger som i sin tid rummet en omfattende kjøpmannsforretning, står fremdeles tomme og forlatt. Har vistnok ikke funnet sin kjøper. I det hele vidner restene om, at Grøtøy har vært et stort sted.

[Vestfjorden–Lofoten]

Kabelvåg i Østlofoten.
Anonym/Riksantikvaren (okjent år)

Når så dagen kommer, man ser det likt å fortsette[,] spredes man gjerne, som man sier, for alle vinde, idet noen kjøpefartøier drar til vest Lofoten, noen til Henningsvær, som regnes for mittpunktet, atter andre, som regel den største del, drar til de østenfor Henningsvær liggende vær, som bærer fellesnavnet Østlofoten og i dagens løp har alle nådd sine foreløbige mål med seilasene til Lofoten i 1930.

I et kort tilbakeblikk på turen skal nevnes, at det er flere fartøier som iår har fått større og mindre kvestelser under seilasen, som brukket forrigg, kollisjon m. m. Men det tristeste av alt var, at en mann, Anton Langbak fra Honningsøy, blev slått overbord og omkom i Salten den 19. februar. Ikke altid en udelt fornøielse å seile på Lofoten heller.

Tilslutt bemerkes, at man under turen på de forskjellige opholdssteder hadde god anledning til aviser, hvorfor man spent på utfallet måtte følge med «navnestriden» hvis behandling i Odelsting og Lagting blev et langt lerret å bleke.

P. t. Østlofoten, 27–2–1930.
          —g.

Personlige verkty